Natur__01

Det har vist seg at flere av husene på Ljosland er av en mye eldre opprinnelse enn tidligere antatt. Den offisielle dokumentering av de forskjellige husene er nedfelt i en SEFRAK-rapport som ble utarbeidet av miljøverndepartementet i samarbeid med fylkeskommunen og de enkelte kommuner. I flg. denne rapporten skal ingen av husene på Ljosland være automatisk fredet, dvs. fra middelalderen. Det bør for ordens skyld nevnes at rapporten ble utarbeidet i vesentlig grad av studenter. En bør også nevne at grensen for automatisk freding den gang var året 1537. I dag er denne grensen 1650. Med andre ord: På Ljosland skulle det i følge SEFRAK-rapporten ikke være noen bygninger som automatisk var fredet. Derfor er det på alle oversikter over trebygninger fra middelalderen i Vest-Agder fylke kun nevnt to bygg: Skraddarburet og Espeliburet (som ligger ved Austegard i Lognadalen).

Den nye “æra” startet ved at kommunen våren 2000 fikk en henvendelse fra Hans Ackermann, en av eierne på Ljosland. Han hadde et bur på tunet, og ønsket å sette dette i stand. Han var usikker på hvordan dette burde gjøres, samtidig som han ville vite om kommunen hadde muligheter for å gi tilskudd til dette arbeidet. Det var kjent at det i tillegg til nevnte bur, også var andre bur som sannsynligvis var av en slik alder at fredning var aktuellt. Derfor ble det tatt kontakt med fylkeskonservatoren (Fk) for å få en oversikt og skikkelig registrering av de bygningene som befant seg på stedet. Fk engasjerte NIKU (Norsk institutt for kulturminneforskning) til å foreta en nøyaktig aldersbestemmelse og den 29. september ble de første undersøkelsene satt i gang. Den metoden som i dette tilfellet brukes til aldersbestemmelse, er en sammenligning av årringene i den aktuelle bygningen. En boreprøve blir tatt på stedet, og den blir sendt til et labratorium for analyse. Dette kalles dendro-kronologi, og er prøven riktig tatt, kan en se nøyaktig hvilket år, og når på året tømmeret i bygningen er hogget.

En har pr. dags dato ikke fått undersøkt alle bygningen en har ønsket, og heller ikke alle prøvene som er tatt er “gått inn”, men så langt kan en si flg.: Buret til Ackermann er fra 1594, og dermed automatisk fredet. Prøven fra buret til Ivar Ljosland gikk ikke inn, men en antar at dette buret er av samme alder. Detaljer i laftingen, kan også tyde på at det er samme person som har laget begge burene. Det bør også nevnes at buret til Ivar har en rekke fine detaljer, samtidig som det er svært godt tatt vare på. På gården ved siden av, hos Floodqvist, regner en med at buret er fra før 1650, men her foreligger ikke resultatet av prøven. Det som imidlertid er mer interessant på dette stedet, er uthuset, men dette vil en komme tilbake til nedenfor. Det ble også gjort en befaring på to av de nedre gårdene, men heller ikke her foreligger resultatene av de prøver som ble gjort. Når det gjelder buret til Egenes, antar en at dette er fra før 1650. Det samme gjelder deler av våningshuset. Det mest spennende var allikevel huset til Kjell Ljosland. Huset er satt sammen av minst tre forskellige hus, og på den eldste delen har man oppdaget “finndalshogg” – en metode for lafting som ikke er benyttet etter svartedauen. Er dette riktig har en å gjøre med et av svært få trehus i Norge, utenom stavkirkene som er eldre enn 1350.

En annen og kanskje vel så interessant ting en har kommet fram til i disse undersøkelsene, er byggemetoden i de gamle uthusene og driftsbygningene. De to uthusene nede ved vannet, er såkalte stavlinehus. Dette er en byggemetode som iflg. det man er kjent med inntil i dag ikke skulle forekommet lengre øst enn i Rogaland, altså en typisk Vestlandsk byggemåte. Når det gjelder uthuset hos Floodqvist, er dette et grindbygg, en annen variant fra Vestlandet, og mest kjent fra Møre og Romsdal. Disse oppdagelsene viser oss at kontakten med Vestlandet har vært stor på Ljosland. Det er altså mye historie “i veggene” til flere bygg som man fremdeles kan se på Ljosland.