Ljosland ble trolig bosatt i jernalderen. Men det er ingen gravhauger. I tiden etter Svartedauen var det lenge bare et bruk. Men omkring 1625 ble gården delt mellom fire brødre som fikk et bruk hver. Det var Tjarands bruk, Olavs bruk,Eiriks bruk,og Jons bruk. Senere økte tallet på bruk, slik at det til slutt ble 12 bruk som ble drevet som egne gårdsbruk. Av disse 12 hører 7 til Nedre gården og 5 til Øvregården. Folketallet i 1801 var 73, i 1865 hadde det økt til 89 og i 1900 var det igjen nede i 75. Skolen som var der, hadde en gang 17 elever, men den ble nedlagt. Nå er det ikke mer enn ca. 20 inbyggere på Ljosland.
På Ljosland står det fire bur. I gamle dager brukte de å lagre mat m.m i første høyda og klær m.m på loftet. Nå er det lenge siden disse burene har vert i bruk til slike formål. Det eldste av de fire burene hører Ivar Ljosland på bnr.8 og 9. I en av stokkene er det vissnok skjært inn årstallet 1350, men det er sikkert kommet lenge etter. I boka “Norske bygder” Vest-Agder II, som kom ut i 1927, der det også er fotografi og tegninger i i to vertikale og et horisontalt plan. Der står det: “På Ljosland i Åseral står et bur som skal være 600 år gammelt”. Selvsagt er ikke det rett. Det skriver seg vel fra tiden omkring 1600. Som det nå står , er det ikke noe godt bur. Skal vi dømme etter tegninga er det to bur som er sammenbygde. De har satt det ene oppå det andre. Trolig har de gjort dette like etter den første utskiftninga i 1820-åra. Samtidig har de bordkledt det og utvendig minner det ikke lite om en “Vestlandsk bu”.
Nå var vel ikke dette så negativt ment. Hver den som får lov til å komme inn i buret, vil få et mektig og nesten mellomaldersk inntrykk. Rundt første høyda er det svalegang etter begge sidene og det har vært svalegang på fremsiden, men kan hende ikke på baksiden. I borkledningen på utsiden av svala like utfor loftsdøra er det en døråpning som nå går ut i løse luften, der det før må ha vært stige ned. Bordkledningen er spikret med trenagler.
Buret var opprinneleg tekt med spon, men nå er det tekt med bølgeblekk. Det er vel det som har gjort at buret har holdt seg så godt i vår tid. Såvel stokkene som borda er så digre at en må undres. Så store tre finnes det ikke på Ljosland i dag. Men sagnet sier at tømmeret skal være hugget på Ljosland. Amund Helland skrev dette i ” Norges land og folk”, lister og Mandals Amt, som kom ut i 1903:”Skogen har i eldre tider gått lenger nord enn nå. Langs Monnnselva har det således vært skog like til garden Pytten i Bygland herred hvor det nå ingen skog er. Husene såvel på Ljosland som på Pytten, er oppført av meget stort tømmer det sies i sin tid å være hugget i egen skog. Nå er det på disse gårdene ikke tømmer til de nødvendige repreationer”.
Sagnet forteller også om storskog. Sagnet sier at skogen strøk med i en stor brann som raste helt til Sirdal. Både på heia og nede i dalen ved Ljosland har en funnet brente furustokker liggende i myrene.
Aasmund Fiskland skrev mye om gjestfriheten som rådde mellom ljoslendingene. Alle de 12 husstandene kapptest om gjestene når det kom langfremmede til gårds, og det skulle mage til å klare 12 måltider på en dag.
Før i tiden låg Ljosland svært avstengt til fra resten av Åseral. Da måtte de ro Ljoslandsvannet og Brelandsvannet og ellers følge en kløvvei ned gjennom dalen. Om vinteren gjikk de på ski eller de kjørte med hest og slede over vannet. Men noen tider lå det meinis. Kom det da vinter med store snøfall og mye uvær,gikk det av og til flere uker da de ikke kunne komme til kirken med hesteskyss. Dette var mye til meins når det skulle ha likferd de 22 km ned til Kyrkjebygda. Derfor søkte ljoslendingene om å få egen kirkegård, og det fikk de. Den ligger på et jorde nede ved vannet. Den første døde ble gravlagt der i 1892. Men kapellet kom ikke før i 1959.
Kjøreveien ble smått om senn arbeidet opp Vesterdalen. I 1915 var den kommmet opp til Breland og i 1923 var den kommet videre opp til Røyrkilen. Det er nokså langt ute på Ljosandsvannet. Først i 1936 kom det kjørevei frem til Ljosland. Det førte til en stor omveltning.Bilruten kom frem, men i den første tiden ble det bare kjørt en gang i uken, bortsett fra i turisttiden. I dag tibys tilbringertjeneste med bil/ buss for enkelte avganger. Ljoslandsveien ferdigstilles etter flere års totatopprustning i løpet av 2001.
Det kom elektrisk strøm frem til Ljosland i 1948. Da holdt ljoslendingene en stor fest for Åseral heradsstyre. Aasmund Fiskland siterte festtalen som Olav Ljosland holdt, slik: “Vi slet som noen dyr til sine tider av året og levde avstengt som en flokk hedninger”. Det gikk på helsa løs når lege skulle hentes til en som var i livsfare i illrider om vinteren. Det hente også at lik lå lenger enn de burde, fordi det ikke var fremkommelig til Kyrkjebygda, før vi fikk kirkegård på Ljosland. Når vinterveien var god, måtte vi passe på å få hjem varer til husholdet og da kjøpte gjerne hver mann det han trengte gjennom året, så sant han hadde råd til det. Det er som en drøm at vi nå har vei, telefon og elektrisk lys. De gamle hadde fått sjokk om de hadde stått opp og sett alt dette.
Snart ble det Ljosland som kom til å gi elektrisk kraft til andre. Langt ute med Øre ligger Skjerka kraftanlegg. Helt siden det første kraftanlegget kom i drift i 1923, har det vært utvidet flere ganger. Ved den siste utvidelsen ble Langevatn demt opp fra det natulige vannmålet som var på 667,2 m til 683m, og Kvernevann ble demt opp fra det naturlige vannmål på 745,2m til 771m.
Det går en tunnel på 13,3 km. fra de to bassengene og frem til Nåvassbassenget som Skjerka kraftanlegg haddde fra før. Nåvassbassenget består av de gamle vannene Åsdølsvatnet/ Svartevatnet/ Sandvatnet/Nåvatn. Derfra går vannet i rør, tunneler og sammen med vannet fra Hagedalsvannet/Skjerkavannet, ned til kraftstasjonen. Denne kraftstasjonen står ved Øret, ved veien til Eikerapen. Tunneloverføringen fra Langevann og Kvernevann ble utført, sammen med dammene, i tiden 1950-53.
Før den tid låg Ljosland mellom to skumhvite og lyse elver: Monnsåna og Ljosåna. Det var dette som gav gården navnet LJOSLAND.